Lei av livet

Akkurat nå er jeg så lei at jeg dæver! Vet ikke hva jeg ska gjøre neste år enda, så jeg bad'er så sykt på det! Jeg mener, jeg vil jo bo hjemme, har en sånn trygghetsfølelse og jeg elsker rommet mitt og Porsgrunn, men samtidig så er jeg så sabla lei av dette huset og familien. Vurderte Tromsø, men det ble nedstemt grunnet 2 visse personer, hah!
Det er en enorm forskjellsbehandlig mellom meg og broren min, noe som tar knekken på meg. Jeg kan spørre om lov om et eller annet 4 dager i forveien, fordi mamma en gang har sagt at vi alltid ska spørre om det er noe vi har lyst til, men jeg får slengt tilbake et NEI rett i trynet. Alt broren min trenger å gjøre er å dusje og så si at de ska kjøre han dit og dit. Han er jævlig frekk i kjeften og sånn, og da er det greit, mamma ler av det til og med. Men når jeg "forsvarer" meg selv er jeg frekk og uoppdragen osv. Når mamma er irritert eller i dårlig humor er MEG det går utover av en eller annen merkelig grunn. Hun begynner bare å bevisst psyke meg ut og sårer meg, samtidig som broren min er gullunge og hun ler og snakker med han. Når hun først er i det humøret pleier hun som regel å høre det hun vil høre når jeg sier noe, og kjefter på meg på grunn av det. Jaja. Men mamma er jo gla i meg, jeg vet jo det.! Men jeg vet ikke hvor mye mer jeg orker. Vet ikke om jeg takler å bo alene heller. Jeg lurer på hvordan fremtiden vil bli og jeg gruer meg.

Jeg er så ensom
Hah, er egentlig ikke det. Sånn, nå har jeg sagt det jeg har på hjertet, litt deprimerende, men det er ikke verre enn at det er overkommelig. :D